Sikkerhet først: bivirkninger og langtidseffekter ved ketaminbehandling

Ketamin – et legemiddel opprinnelig utviklet som anestesimiddel – har de siste årene vekket oppsikt for sin raskt innsettende antidepressive effekt hos pasienter med behandlingsresistent depresjon. Dette har skapt ny optimisme, men også et sterkt fokus på sikkerhet, bivirkninger og langtidseffekter.

“Sikkerhet først” er et prinsipp som veileder klinikere og forskere i utforskningen av ketaminbehandling; selv om omlag halvparten av pasientene opplever betydelig symptomlindring, er det avgjørende å forstå hvilke bivirkninger som kan oppstå, og hvilke langtidskonsekvenser behandlingen kan ha.

Både nasjonale og internasjonale helsemyndigheter har vært forsiktige: I Norge ble intravenøs ketamin nylig godkjent for utprøvende bruk mot depresjon, men med krav om nøye oppfølging. Norske myndigheter fremhever at ketamin har godt dokumentert korttidseffekt, mens kunnskapen om langtidseffekter og bivirkninger er begrenset. Pasienter som får slik behandling må derfor inngå i registre eller studier, informeres om at bruken er off-label, og følges opp tett frem til en ny evaluering innen 2028.

I denne artikkelen vil vi som nøytrale fagpersoner gå i dybden på ketaminbehandlingens sikkerhetsprofil – fra vanlige bivirkninger og uvanlige reaksjoner, til psykologiske effekter under behandling, nevrobiologiske funn, avhengighetsrisiko og hva forskningen sier om langtidseffektene. Vi vil også se på hvordan klinikker som Synapseklinikken i Oslo jobber med sikkerhet og oppfølging for å ivareta pasientene i praksis.

(Ketaminbehandling tilbys i dag ved både offentlige sykehus og private sentre. Synapseklinikken i Oslo er et eksempel på en privat klinikk som tilbyr ketamin-infusjoner til pasienter med behandlingsresistente psykiske lidelser. I tråd med helsemyndighetenes anbefalinger gjennomfører de grundige forhåndsvurderinger, overvåker pasientene kontinuerlig under infusjon, og legger til rette for oppfølgende samtaler og tett videre oppfølging for å sikre at “sikkerhet først” blir ivaretatt.)

Ketamin som behandling for depresjon

Ketamin skiller seg fra tradisjonelle antidepressiva ved at det virker via glutamatsystemet, i stedet for monoaminer som serotonin og noradrenalin. Legemidlet ble godkjent som anestesimiddel allerede på 1970-tallet, men først på 2000-tallet begynte forskere å undersøke ketamins antidepressive egenskaper. Studier viste da at en enkeltdose intravenøs ketamin kunne gi betydelig symtomlette i løpet av få timer hos pasienter med alvorlig depresjon som ikke hadde hatt effekt av andre behandlinger. Dette er en dramatisk forskjell fra tradisjonelle antidepressiva som ofte trenger mange uker før effekt, og fra psykoterapi som kan være langvarig.

I dag foreligger det omfattende dokumentasjon på ketamins kortsiktige effekt ved behandlingsresistent depresjon (f.eks. rundt 50 randomiserte studier). En nesespray med S-ketamin (esketamin) ble godkjent i USA i 2019 og i Norge i 2020 for behandlingsresistent depresjon, og intravenøs racemisk ketamin brukes off-label ved enkelte sykehus og klinikker.

Internasjonale retningslinjer – som fra amerikanske og europeiske ekspertgrupper – anbefaler likevel at ketaminbehandling foreløpig forbeholdes pasienter med terapiresistente tilstander, både på grunn av kost/nytte-vurderinger og fordi langtidsdata på effekt og sikkerhet er begrenset. Med andre ord: ketamin anses som et lovende “last resort” når standardbehandling svikter (Short et al., 2023). Samtidig er konsensus at videre forskning trengs før bruken eventuelt kan utvides.

Klinikker som Synapseklinikken i Oslo har etablert tilbud om ketaminassistert terapi nettopp for denne pasientgruppen. Der gis ketamin typisk som en serie intravenøse infusjoner over 40 minutter, under nøye overvåking av erfarent helsepersonell. Pasienten forblir våken under infusjonen, og mange opplever en rask bedring i tunge depressive symptomer i timene og dagene etterpå (Zarate et al., 2006; Daly et al., 2018). Fordi effekten av én dose ofte er forbigående, gjennomføres gjerne 6 infusjoner (typisk 2 per uke) som induksjonsbehandling.

Synapseklinikken og lignende sentre følger anerkjente protokoller for å ivareta sikkerheten: grundig utredning av pasientens somatiske og psykiske helsetilstand på forhånd, eksklusjon av pasienter med kontraindikasjoner (f.eks. ubehandlet høyt blodtrykk eller psykoselidelse), tilstedeværelse av kvalifisert helsepersonell under hele infusjonen, samt tilgjengelig gjenopplivingsutstyr i tilfelle akutte komplikasjoner. Etter hver infusjon hviler pasienten og evalueres av lege før hjemreise. På behandlingsdager må man f.eks. unngå å kjøre bil til dagen etter, grunnet akutt rusvirkning og tretthet. Det legges også opp til samtaler med psykolog underveis og i etterkant av behandlingsforløpet, for å hjelpe pasienten å integrere opplevelsene og forlenge den terapeutiske effekten. Alt dette illustrerer hvordan “sikkerhet først”-prinsippet operasjonaliseres i klinisk praksis.

Virkningsmekanismer og nevrobiologiske funn

Tradisjonelle antidepressiva påvirker hjernens monoaminer, men ketamin retter seg mot glutamat, hjernens hovedsakelige stimulerende signalsubstans. Ketamin er en ikke-kompetitiv NMDA-reseptorantagonist som ved subanestetiske doser øker frigjøringen av glutamat i visse hjernenettverk. Dette setter i gang en kaskade av cellulære hendelser som fremmer synaptogenese, altså dannelsen av nye forbindelser mellom hjerneceller.

Dyrestudier har gitt fascinerende innsikt i disse mekanismene: Et NIH-støttet eksperiment (Liston et al., 2019) viste at stressede mus med depressiv adferd hadde mistet synaptiske kontakttområder (dendrittiske spiner) i prefrontal cortex, men at én dose ketamin raskt reverserte disse nevronale endringene ved å stimulere gjenvekst av synapser. Den synaptiske nyveksten hang sammen med varig bedring i depresjonslignende atferd hos musene. Funnene antyder en mulig forklaring på ketamins vedvarende effekt utover selve tilstedeværelsen av legemiddelet i kroppen – nemlig at ketamin “reparerer” eller reorganiserer dysfunksjonelle nevrale nettverk i hjernen.

Også hos mennesker finnes det neurobiologiske indisier på at ketamin fremmer nevroplastisitet. Blant annet ser man økte nivåer av BDNF (hjernederivert nevrotrofisk faktor) og mTOR-aktivering i blod/CSF etter ketaminadministrasjon, noe som er assosiert med synapsedannelse og antidepressiv effekt (Chen et al., 2020). Bildediagnostiske studier tyder på endringer i aktiviteten i prefrontale og limbiske områder etter behandling, konsistent med en “reset” av depressive nettverk (Bjorkholm & Monteggia, 2016). Videre har ketamin også antiinflammatoriske effekter i hjernen, og det spekuleres på om reduksjon av betennelse og hemming av overaktiv “Default Mode Network” (grubling) kan være en del av virkningsmekanismen. Mekanismene er kompliserte og fortsatt ikke fullt ut forstått, men forskningen peker mot at ketamin representerer et helt nytt terapeutisk prinsipp: i stedet for å gradvis modulere signalstoffnivåer, kickstarter ketamin en kjede av biologiske prosesser som raskt endrer hjernens nettverkstilstand (Zanos et al., 2016  ). Dette baner vei for rask symptomlette hos en andel pasienter som ellers sto uten effektive alternativer.

Psykologiske effekter under behandling

En særpreget side ved ketamin er stoffets psykologiske akutt-effekter. Ketamin er klassifisert som et dissosiativt anestetikum, og mange pasienter opplever endret bevissthetstilstand under infusjonen. Typisk kan det arte seg som en drømmelignende eller utenfor-kroppen-opplevelse, der tid, rom og sanseinntrykk forvrenges. Noen beskriver euforiske eller spirituelle følelser, mens andre kan oppleve mer ubehagelige sanseforandringer som angst eller forvirring dersom opplevelsen blir intens (Psykotomimetiske effekter). Dissosiasjon – følelsen av å være løsrevet fra seg selv eller omgivelsene – er såpass vanlig at det regnes som en del av legemidlets virkninger ved de doser som brukes i depresjonsbehandling. I studier rapporteres dissosiative symptomer hos en stor andel av pasientene i minuttene og timene etter ketaminadministrasjon. Heldigvis er disse fenomenene kortvarige og går som regel over i løpet av mindre enn en time (ofte enda raskere).

Det interessante er at de psykologiske effektene kan ha en sammenheng med den terapeutiske nytten. Enkelte forskere har foreslått at den endrede bevissthetstilstanden i seg selv – når den håndteres riktig – kan gi pasienten nye perspektiver på tanker og følelser, ikke ulikt hvordan psykedelisk-assistert terapi forsøker å bruke “trippen” terapeutisk (Dore et al., 2019). Positivt ladede opplevelser under infusjon, som følelse av “ærefrykt”, dyp innsikt eller enhet med omgivelsene, har i noen studier korrelert med bedre antidepressiv respons. Samtidig kan sterk angst eller panikk under dissosiasjon tenkes å motvirke nytten. Derfor legger kliniske miljøer stor vekt på “set and setting” – kontekst og forberedelse: Pasienten informeres nøye før behandlingen om hva som kan oppleves, og beroliges med at slike effekter er forbigående.

Under infusjonen sørger man for et trygt miljø: Synapseklinikken lar pasienten sitte i en komfortabel lenestol, tilbyr sovemaske og rolig musikk, og har kontinuerlig tilsyn av lege eller sykepleier som kan hjelpe hvis pasienten blir engstelig. Slike tiltak bidrar til at de fleste tolererer opplevelsene godt.

Kortvarig forvirring eller hallusinasjoner kan forekomme, men disse avtar som regel raskt etter at infusjonen er avsluttet. Noen pasienter beskriver i etterkant at ketaminopplevelsen i seg selv var “løfterik” eller gav en pause fra tunge tanker, mens andre knapt husker noe utover mild sedasjon. Uansett er hovedpoenget at de psykiske akutte effektene ikke er farlige i seg selv under medisinsk overvåkning, og i motsetning til f.eks. LSD er ketaminrusen relativt kortvarig (virkningen topper seg i løpet av infusjonen og avtar innen en time eller to). Personalet kan eventuelt titrere dosen lavere om opplevelsene blir for intense for pasienten.

I sum utgjør de psykologiske effektene en kjent, håndterbar del av ketaminbehandlingen, og grundig pasientinformasjon på forhånd er viktig for å unngå unødig engstelse når symptomene oppstår (Short et al., 2018).

Vanlige fysiske bivirkninger

Foruten den nevnte dissosiasjonen, har ketamin en akseptabel bivirkningsprofil når det gis i subanestetiske doser under kontrollerte forhold. De vanligste bivirkningene er doseavhengige, milde og forbigående, og går som oftest over i løpet av timer. Typiske akutte bivirkninger inkluderer:

• Økt blodtrykk og puls: Ketamin aktiverer det sympatiske nervesystemet, noe som kan gi moderat stigning i hjertefrekvens og blodtrykk under og rett etter infusjon. For friske personer tolereres dette som regel fint, men pasienter med ukontrollert hypertensjon eller alvorlig hjertesykdom må ekskluderes fra behandlingen for sikkerhets skyld. Blodtrykk og O₂-metning overvåkes rutinemessig gjennom hele infusjonen. Alvorlige kardiovaskulære hendelser er sjeldne ved disse dosene – betydelig sjeldnere enn hva man ser ved ketamin i anestesi. Enkelte tilfeller av forbigående arytmi er rapportert, men svært sjeldent.

• Sedasjon og svimmelhet: Ketamin kan gi sløvhet, svimmelhet og koordinasjonsvansker mens det står på. Pasienten kan føle seg “groggy” og ustø rett etter infusjon, derfor skal man ikke kjøre bil eller utføre farlige aktiviteter samme dag. Sedasjonen er kortvarig og pasienten kvikner gjerne til i løpet av 30–60 minutter etter behandling.

• Hodepine: En del rapporterer mild hodepine eller trykk i hodet etter infusjon. Mekanismen er uklar, men kan henge sammen med endret blodtrykk eller dynamikk i hjernen. Smertestillende kan brukes ved behov; hodepinen går som regel over innen få timer.

• Kvalme: Ketamin kan trigge kvalme eller oppkast hos noen, særlig de som er lett utsatt for reisesyke eller har spist like før. Det anbefales derfor at pasienten faster et par timer før infusjonen for å redusere risikoen. Kvalmestillende medikament (f.eks. ondansetron) kan også gis profylaktisk ved behov. Som oftest er ikke kvalmen uttalt, og den avtar raskt etter behandling.

• Synsforstyrrelser: Under rusen kan synet påvirkes – uklart syn, dobbeltsyn eller tunnelblikk er beskrevet. Dette henger sammen med den nevrologiske påvirkningen og svinner hen når effekten avtar.

• Annet: Noen kan oppleve metallisk smak i munnen eller nummenhet i lepper/munn (mest rapportert ved iv. bruk). Lettere rastløshet eller uro i kroppen forekommer, men også dette er kortvarig. Enkelte blir søvnige resten av dagen etter infusjon, sannsynligvis pga. kombinasjonen av ketaminets sløvende effekt og den følelsesmessige påkjenningen behandlingen kan utgjøre.

Det er verdt å merke seg at bivirkningene ved ketaminbehandling i denne konteksten som regel er milde. I en gjennomgang artikkel konkluderte eksperter med at ketamin har en akseptabel bivirkningsprofil i behandlingen av depresjon (McIntyre et al., 2021), noe også norske kliniske erfaringer støtter (Stewart et al., 2025). For eksempel rapporterte Ketamin-enheten ved Sykehuset Østfold at behandlingen ble godt tolerert selv av eldre pasienter, og at bivirkningene var forbigående og stort sett milde. Blant over 300 pasienter behandlet der, var det kun enkelttilfeller av mer alvorlige hendelser (f.eks. én pasient fikk påvist en kortvarig hjerterytmeforstyrrelse dagen etter infusjon). Ingen pasienter avbrøt behandlingen på grunn av bivirkninger i deres materiale.

Uvanlige eller alvorlige reaksjoner

Selv om ketamin generelt anses trygt i kontrollerte doser, er det viktig å være oppmerksom på noen sjeldne, men potensielt alvorlige komplikasjoner. Heldigvis forekommer disse svært sjelden i terapeutisk setting, men omtales her for fullstendighetens skyld:

• Urinveisplager (ketamin-indusert cystitt): Langvarig, høyfrekvent bruk av ketamin har i rusmiljøer vist seg å kunne gi betydelige skader på urinblæren. Tilstanden kalles noen ganger “ketamine bladder” eller ketamin-indusert uropati, og innebærer symptomer som blod i urinen, smertefull vannlating, hyppig trang og inkontinens. Disse symptomene stammer fra en irritativ betennelse i blæreveggens slimhinne. Fenomenet er mest rapportert hos unge personer som misbruker ketamin daglig eller hyppig over lang tid, gjerne i høye doser. I en terapeutisk ramme med moderate doser og begrenset antall behandlinger er risikoen for blæreskade svært lav – sjeldne tilfeller kan forekomme dersom noen er særlig sårbar, men det hører til unntakene (Jalil & Gupta, 2012). Likevel blir pasientene informert om denne teoretiske risikoen. Synapseklinikken rapporterer for eksempel at blod i urinen er sett i ytterst sjeldne tilfeller, men understreker at dette er uvanlig under medisinsk bruk. Urologer som har oppsummert forskningen på ketamin-cystitt påpeker at skaden i stor grad kan reverseres dersom man stanser ketaminbruken tidlig (Castellani et al., 2020).

• Leverpåvirkning: Noen rapporter tyder på at høye doser ketamin over tid kan belaste leveren. Det er sett forhøyede leverenzymer hos enkelte som har brukt ketamin jevnlig i mange uker (Tan et al., 2011). I klinisk depresjonsbehandling, hvor man typisk gir et begrenset antall doser, er dette sjelden et problem. For sikkerhets skyld tas det gjerne blodprøver av leverfunksjon før oppstart og underveis dersom behandlingen strekker seg over flere uker.

• Respirasjonsdepresjon: Ketamin skiller seg fra opioider ved at det ikke i samme grad hemmer respirasjonen – tvert imot stimulerer det ofte sirkulasjon. Derfor er det relativt trygt mhp. pusteevne; pasienten slutter ikke å puste av ketamin alene i subanestetiske doser. Men kombinasjon med andre dempende stoffer (benzodiazepiner, alkohol, opioider) kan være farlig og føre til pustebesvær. Derfor må pasienten unngå sentraldempende midler på behandlingsdagen med mindre det er avtalt (mange steder unngår man å gi benzodiazepiner samtidig, da de også kan dempe ketamineffekten). Personalet har oksygen og sugeutstyr tilgjengelig i tilfelle sedasjonen blir dyp, men det er sjelden nødvendig å bruke. En gjennomgang av amerikanske forgiftningsdata fant at de alvorligste problemene med ketamin oppsto når det ble kombinert med andre rusmidler, ikke ved ketamin alene.

• Allergiske reaksjoner: Allergi mot ketamin er uhyre sjeldent, men som med alle legemidler kan det ikke utelukkes. Anafylaktisk sjokk er ikke rapportert ved ketamininjeksjoner så langt vi kjenner til. Lokale reaksjoner på innstikkstedet kan forekomme, men er ufarlige.

• Langvarige hallusinasjoner/psykose: Et viktig spørsmål er om ketamin kan utløse varige psykiske problemer. I rusmiljøer kjenner man til at kronisk ketaminmisbruk kan føre til vedvarende hallusinasjoner, vrangforestillinger eller kognitive svekkelser som kan ligne en psykose. Enkelte heavy users har rapportert psykosesymptomer opptil flere uker etter at de sluttet å bruke ketamin. Mekanismene kan involvere neurotoksiske effekter ved svært høye doser og hyppig bruk. I kontrollerte behandlingsstudier for depresjon har man ikke observert nye, vedvarende psykoser (pasienter med predisposisjon for psykoselidelser tas uansett ikke inn til behandling). Det er rapportert forbigående paranoide eller urealistiske tanker i timer-dager etter infusjon hos enkeltpasienter, men disse går tilbake. Psykiatrisk sykehistorie tas nøye før oppstart; aktiv psykose eller bipolar mani utgjør kontraindikasjoner. Det finnes ett case der en pasient med tidligere rusproblem utviklet et ukelangt ketamin-craving-syndrom med drømmeaktige tilbakevendende hallusinasjoner (“flashbacks”), men dette tilhører sjeldenhetene. Totalt sett indikerer forskningen at kortvarig medisinsk bruk av ketamin ikke gir varige psykotiske symptomer hos pasienter uten risikofaktorer (Morgan & Curran, 2012).

Oppsummert er alvorlige bivirkninger svært uvanlige i denne behandlingskonteksten. Ketamin har vært brukt i millioner av mennesker som anestesi gjennom 50 år, og sikkerhetsprofilen ved engangsbruk er velkjent. Forskjellen nå er at vi gir gjentatte subanestetiske doser for et annet formål – så vi må være årvåkne for eventuelle sen-effekter som ikke var relevante ved sporadisk anestesibruk. Heldigvis tyder både klinisk erfaring og tilgjengelige studier så langt på at ketaminbehandling ved depresjon tolereres godt av de fleste, med forbigående bivirkninger som kan håndteres konservativt (Marken et al., 2020).

Avhengighetsrisiko og misbrukspotensial

Et naturlig spørsmål som oppstår, er om ketaminbehandling kan føre til avhengighet. Ketamin har jo et rykte som partydop (“Special K”) og er et kontrollert substans i narkotikalovgivningen. Langvarig rekreasjonelt misbruk av ketamin kan utvilsomt gi avhengighet – brukere utvikler toleranse, opplever cravings og fortsetter å bruke stoffet til tross for negative konsekvenser (Ketamine Use Disorder). I laboratoriestudier med dyr ser man også nevrobiologiske forandringer i belønningsbaner etter gjentatt ketaminbruk, noe som underbygger et avhengighetspotensial . Men konteksten er avgjørende: I en klinisk ramme med medisinsk tilsyn synes risikoen for misbruk å være svært lav. Iatrogen ketaminavhengighet er sjelden ved poliklinisk ketaminbehandling av depresjon, ifølge oversiktsartikler og kliniske observasjoner. Pasientene får ketamin i kontrollerte doser, og behandlingen avsluttes vanligvis etter et kortere forløp (f.eks. noen uker). Dette skiller seg fra fritt tilgjengelig ketamin der ute.

Nyere langtidsdata er betryggende: En oppfølgingsstudie fra NIMH (Hurst et al., 2024) fulgte opp ~200 tidligere deltakere i ketaminforsøk ~9 år etterpå, og fant ingen tegn til økt rusmiddelmisbruk eller avhengighet hos dem som hadde fått ketamin sammenlignet med kontrollgruppen. Ingen rapporterte at de hadde søkt seg ulovlig ketamin i etterkant, og kun 3 personer (av ~50 som hadde fått ketamin) meldte om milde cravings – alle disse gikk da på lovlig esketaminbehandling. Forskerne konkluderte at det ikke var påviselige “sikkerhetssignaler” hva gjelder misbruk eller avhengighet i denne gruppen, skjønt de påpekte at de som hadde hatt nytte av ketamin oftere valgte å fortsette med behandling i en eller annen form. Dette støtter inntrykket fra klinikkene: Kontrollert medisinsk bruk av ketamin har så langt ikke ført til at pasienter utvikler misbruk. Ved Synapseklinikken og lignende steder blir pasientene dessuten nøye informert om risikoen, og man vurderer kontinuerlig om det foreligger tendenser til at noen “jakter rusen” framfor behandlingseffekt. Helsepersonell vil i så fall bremse eller avslutte behandlingen.

Like fullt er fagfeltet klar over at ketamin er et medikament med et visst misbrukspotensial, og man tar forholdsregler deretter. Pasienter med aktiv ruslidelse (utenom nikotin/koffein) vil som regel ikke være kandidater for ketamin, med mindre ruslidelsen er under kontroll, nettopp for å redusere faren. Under selve behandlingen er dose og frekvens nøye regulert; man unngår å sende med pasienten legemiddelet hjem. Alt inntak skjer på klinikken under tilsyn. Dette ligner hvordan man håndterer for eksempel sterke smertestillende: trygge rammer hindrer feilbruk. Forskning pågår for å kartlegge langtidsrisiko for avhengighet mer systematisk, men hittil peker dataene i positiv retning. En ekspertgruppe oppsummerte nylig at “kontrollert bruk i kliniske settinger ikke har ført til økt misbruksrisiko”, men også at man trenger flere langtidsstudier før man endelig kan konkludere (Stewart et al., 2025).

Til syvende og sist koker det ned til at “sikkerhet først”-prinsippet må følges: Ketamin bør ikke slippes løs ukritisk. Men når bruken skjer håndtert av erfarne klinikere, virker det som at pasientene ikke utvikler de typiske avhengighetsproblemene man ser ved rekreasjonelt misbruk. I stedet kan den raskt innsettende effekten på dyp depresjon i seg selv redusere pasientens behov for å ty til rusmidler eller andre unnvikelsesstrategier (mange alvorlig deprimerte har jo selvmedisinert med alkohol eller narkotika; for dem kan bedringen ketamin gir tvert imot hjelpe til å bryte slike mønstre). Dette understreker viktigheten av at ketamin gis innen trygge rammer – hvilket heldigvis er tilfelle ved norske helseforetak og klinikker som har tatt i bruk denne behandlingen.

Langtidseffekter – hva vet vi og hva gjenstår?

Langtidseffektene av ketaminbehandling kan referere til to ting: (1) Hvor varig er den antidepressive effekten ved gjentatt bruk? og (2) Hvilke langtids bivirkninger eller helseeffekter kan oppstå ved gjentatte behandlinger over tid? Begge deler er tema for intens forskning nå.

Når det gjelder varighet av antidepressiv effekt, er bildet blandet. Mange pasienter opplever tilbakefall av depresjonssymptomer innen noen uker etter en ketaminserie. Noen studier tyder på at rundt 20–30% kan ha vedvarende effekt i over en måned etter en induksjonsserie, men flertallet trenger en form for vedlikeholdsbehandling. Vedlikeholdsbehandling kan bety periodiske “boostere” (f.eks. en infusjon månedlig) eller overgang til esketamin nesespray ukentlig/annenhver uke. Forskning pågår for å finne optimale protokoller. Ingen har fasiten ennå på hvor lenge man kan eller bør holde på med ketaminbehandling – internasjonale retningslinjer har hittil vært forsiktige og anbefalt å begrense varigheten inntil mer data foreligger. En systematisk oversikt (Williams et al., 2021) påpekte at det er behov for kontrollerte studier med langtidsoppfølging for å avgjøre hvorvidt kontinuerlig ketaminbruk (f.eks. over 1 år) er trygt og effektivt (Murrough & Wilkinson, 2021).

Når det gjelder langtids bivirkninger, har vi allerede diskutert de potensielle problemene ved kronisk misbruk (blære, kognisjon, etc.). For klinisk bruk sin del, finnes det foreløpig begrenset med data utover 12 måneder, siden ketaminbehandling i psykiatrien er relativt nytt. Små studier med oppfølging opp mot 6-12 måneder indikerer ingen signifikante kognitive svekkelser eller organproblemer hos pasienter som har fått jevnlig ketamin under oppsyn (alle relevante laboratorieprøver og nevropsykologiske tester har stort sett holdt seg normale) (McDonnell et al., 2021). Et betryggende funn fra en randomisert studie var at de som fikk ketamin annenhver uke i 3 måneder ikke skilte seg fra placebo-gruppen på kognitive tester ved oppfølging (nemlig: ketamin-pasientene ble ikke “dummere” eller mer distré). Likevel, skeptikere påpeker at vi må se an potensielle subtile effekter som kanskje først viser seg etter lengre tid – f.eks. påvirkning på hukommelse eller konsentrasjon ved bruk over år.

I Norge er dette et kjernepunkt: Beslutningsforumets ja til ketamin høsten 2025 ble gitt under forutsetning av strukturert langtidsoppfølging og ny evaluering innen 2028. Det pågår nå en nasjonal multisenterstudie (NORAAD-prosjektet) som vil samle inn data fra alle helseregioner om effekt og sikkerhet av ketamin i depresjonsbehandling over tid. Denne studien, støttet av Nasjonalt program for klinisk behandlingsforskning, vil følge pasienter gjennom og etter behandling for å fange opp eventuelle langtidseffekter (positiv eller negativ). Inntil resultatene foreligger, praktiserer man “føre-var-prinsippet”. Det vil si at pasientene informeres tydelig om at langtidseffektene er mindre kjente, at behandlingen skjer off-label, og at man kontinuerlig vurderer nytte vs. risiko gjennom behandlingsforløpet.

Så langt er meldingen fra klinikere som har drevet med dette noen år relativt positiv: “Vi har ikke sett noen alarmtegn,” sier de. Ingen av de pasientene som fikk ketamin i Norge fra 2020-2023 har (så vidt rapportert) utviklet nye kroniske medisinske problemer som følge av behandlingen. Noen pasienter har kommet tilbake for en ny behandlingsrunde etter måneder fordi depresjonen blusset opp igjen – men da mer som et uttrykk for at sykdommen er kronisk enn at ketamin skulle ha gjort noe galt. En mulig langtidseffekt som diskuteres, er om ketamin kan endre sykdomsforløpet – kanskje gjøre enkelte mer mottakelige for terapi i etterkant, eller på den annen side, om symptomene forverres raskere når ketamineffekten slipper (en slags rebound-depresjon). Foreløpig finnes det ikke tegn til en slik negativ sensibilisering, men det studeres.

Et annet tema er effekt på selvmordsatferd over tid. Ketamin har en dokumentert akutt suicidallindrende effekt (it reduserer suicidale tanker raskt). Holder denne effekten seg? Hvis ketaminbehandlede pasienter på lang sikt har lavere selvmordsrate, vil det være et sterkt argument for bruk. Per nå er tallmaterialet for tynt, men anekdotisk rapporterer norske miljøer at selvmordsrisikoen hos deres pasienter gikk markant ned under og etter ketaminforløpet. Ingen selvmord har inntruffet under selve behandlingen i Norge, og mange pasienter som tidligere var kronisk suicidal beskriver at ketamin “avkoblet” de mørkeste tankene i en periode. Derimot skjedde det tragisk nok et par selvmord blant pasienter som stod på venteliste og ikke rakk å få behandlingen i tide, noe som illustrerer både alvoret i denne pasientgruppen og behovet for bedre behandlingstilbud.

Oppsummert om langtidsaspektet: Vi vet at ketamin kan gi rask og kraftig symptomlette; vi har mindre kunnskap om hvor lenge denne effekten varer og hva som skjer hvis behandlingen gjentas over måneder/år. Foreliggende forskning viser ikke tydelige skadevirkninger ved medisinsk bruk – ingen alarmerende funn mht. kognitive evner eller organskader. Pasientene synes heller ikke å utvikle misbruk i etterkant . Men forsiktighet tilsier at vi må samle inn mer data. I mellomtiden gjøres tiltak som registrering av pasientutfall over tid, og pasientene følges tett av sine behandlere slik at eventuelle problemer fanges opp tidlig.

Sikkerhet og oppfølging i klinisk praksis

Hvordan sørger man i praksis for at ketaminbehandling gjennomføres på en trygg måte? Vi har allerede nevnt flere av disse aspektene i teksten, men her oppsummeres nøkkelprinsippene, ofte fulgt av klinikker som Synapseklinikken og offentlige ketamin-enheter:

• Grundig seleksjon av pasienter: Før oppstart gjennomgår pasienten en omfattende vurdering. Dette inkluderer psykiatrisk vurdering (for å bekrefte behandlingsresistent depresjon eller annen indikasjon, og utelukke kontraindikasjoner som aktiv psykose), som ofte gjøres av en psykiater eller psykologspesialist. I tillegg tas en somatisk legeundersøkelse med fokus på hjerte-kar-status, blodtrykk, samt eventuell blodprøvestatus (blant annet lever- og nyrefunksjon). Pasienten fyller ut samtykke og oppgir sin medisinske historikk ærlig. Denne seleksjonsprosessen sikrer at bare de som sannsynlig vil ha nytte og tåle behandlingen settes opp for ketamin.

• Informasjon og forventningsstyring: “Safety first” innebærer også at pasienten er sin egen beskytter. Ved å få grundig informasjon om hva behandlingen går ut på, hvilke bivirkninger som kan komme og hvordan opplegget er, kan pasienten samarbeide bedre og melde fra om eventuelle plager. Synapseklinikken gir pasienten skriftlig og muntlig info, inkludert et direktenummer man kan ringe om det oppstår bekymringer under forløpet. Man forklarer tydelig at ketamin brukes off-label og at oppfølging er obligatorisk.

• Trygge rammer under infusjon: Selve behandlingsøkten skjer i et kontrollert miljø. Som nevnt sitter pasienten komfortabelt, gjerne med dempet belysning og rolige omgivelser. Kontinuerlig monitorering er standard: puls, blodtrykk, oksygenmetning måles jevnlig eller kontinuerlig under infusjonen. Medisinsk personell er til stede hele tiden, følger med på pasientens kliniske tilstand og kan gripe inn om noe uforutsett skjer. Leger med erfaring i anestesi er ofte involvert i utarbeidelse av prosedyrene, slik at man har beredskap for akutte situasjoner (f.eks. anafylaksi eller uventet dyp sedasjon – teoretisk, men man er forberedt).

• Standardiserte protokoller: I Norge er det utarbeidet en nasjonal protokoll for ketaminbehandling i regi av fagnettverket NORAAD. Denne gir detaljerte føringer for dosering (typisk 0,5 mg/kg over 40 min), frekvens, monitoreringskrav og håndtering av bivirkninger. Både offentlige sykehus og private aktører som Synapseklinikken forholder seg til slike evidensbaserte retningslinjer, noe som sikrer enhetlig og trygg praksis.

• Oppfølging og integrasjon: En av suksessfaktorene for ketamin ser ut til å være at man kombinerer den biologiske behandlingen med psykososial oppfølging. Etter infusjonene har pasienten samtaler med terapeut – hos Synapseklinikken er det obligatorisk med minst en midtveissamtale og en avsluttende evalueringssamtale med psykologspesialist. Her evalueres effekt og eventuelle bivirkninger, og pasienten får hjelp til å prosessere opplevelsene. Ofte jobber man terapeutisk med nye innsikter pasienten kan ha fått, eller med planer for å opprettholde bedringen (f.eks. livsstilsendringer, videre behandling). Oppfølgingen inkluderer også somatisk kontroll etter endt infusjonsrekke, der man f.eks. sjekker at blodtrykk er normalt og at ingen tegn til blæreirritasjon har oppstått (pasienten kan bli spurt om urinveisplager).

• Register og samarbeid: I Norge vil alle ketaminpasienter framover inngå i et nasjonalt register der data om effekt og bivirkninger samles. Dette er et sikkerhetstiltak som gjør at man raskt fanger opp hvis noe systematisk problem skulle oppstå, og det bidrar til kunnskap på feltet. På klinikknivå utveksler behandlerne også erfaringer (f.eks. via NORAAD-nettverket) for å stadig forbedre sikkerhetsrutinene.

• Pasientens egen rolle: Til sist er det verdt å nevne at “sikkerhet først” også innebærer pasientens innsats. Pasienten må følge rådene – f.eks. ikke kjøre bil, informere om alle sine medisiner (for å unngå interaksjoner), avstå fra alkohol eller rusmidler under behandlingsperioden, og melde fra om selv de litt pinlige symptomene (som evt. vannlatingsbesvær). Et godt samarbeid og tillit mellom pasient og behandler er avgjørende for sikkerheten.

I sum sørger disse tiltakene for at ketaminbehandling gis på en ansvarlig måte. Fremgangsmåten til Synapseklinikken illustrerer mange av disse punktene, der de kombinerer skreddersydd medisinsk behandling med psykoterapeutisk støtte i et trygt miljø. Resultatet er at pasientene opplever å bli ivaretatt hele veien fra første konsultasjon til avsluttende oppsummering. Sikkerhet står i høysetet, men uten å glemme behandlingsmålet: bedre psykisk helse og livskvalitet for pasientene.

Konklusjon

Ketamin representerer et av de mest spennende fremskritt innen moderne psykiatri, med rask lindring til pasienter som har lidd lenge uten effekt av tradisjonelle behandlinger. Samtidig minner historien oss om at forsiktighet er klokt når nye metoder tas i bruk. Med ketamin har det derfor hele tiden vært “sikkerhet først”: Forskningen har like stort fokus på bivirkninger og langtidseffekter som på akutt respons. Basert på kunnskapen så langt fremstår ketaminbehandling som trygt og godt tolerert i en klinisk kontekst, med forbigående vanlige bivirkninger og svært sjeldne alvorlige komplikasjoner. “Fordelene veier opp for ulempene,” konkluderer flere ekspertpanel (Short et al., 2023; McIntyre et al., 2021), særlig når det dreier seg om pasienter med alvorlig, terapiresistent lidelse der alternativene er få. Likevel er det ubesvarte spørsmål om langtidseffekten, optimal behandlingslengde og eventuelt avhengighetspotensial ved vedvarende bruk. Helsemyndigheter som FDA, EMA og WHO holder et våkent øye med utviklingen, og vil justere anbefalinger i takt med nye data. I Norge har man valgt en progresiv men forsiktig tilnærming: Ketamin tilbys nå til utvalgte pasienter innenfor trygge rammer, samtidig som man samler data til en senere evaluering.

For pasienter og pårørende betyr dette at ketaminbehandling kan vurderes hvis vanlige behandlinger ikke hjelper, men at det skjer under nøye oppfølging. Vanlige bivirkninger som kvalme eller blodtrykksstigning går som oftest raskt over, og klinikken vil ta godt vare på deg gjennom prosessen. Uvanlige langtidsbivirkninger som blæreplager eller avhengighet synes sjeldne innenfor medisinsk bruk, men både du og behandlerne dine vil være oppmerksomme på det. Synapseklinikken og tilsvarende sentre legger vekt på et helhetlig behandlingsopplegg der medisinen kombineres med terapeutisk støtte – dette gir ikke bare økt sikkerhet, men trolig også bedre effekt og varighet av effekten.

Avslutningsvis: “Sikkerhet først” er ikke et hinder for innovasjon, men en forutsetning for varig suksess. Ketaminbehandling har så langt levert på sitt løfte om rask hjelp, og med videre forskning – og fortsatt vekt på sikkerhetskultur – er håpet at vi i fremtiden kan tilby denne behandlingen til enda flere på en trygg måte. Da vil kanskje ketamin, som en gang var et kontroversielt eksperiment, bli en integrert del av en evidensbasert verktøykasse mot depresjon og andre lidelser, uten at vi går på bekostning av pasientenes trygghet.

Kilder (klikkbare)

1. Stewart, L. H., Claussen, I., & Andreassen, O. A. (2025). Ketaminbehandling ved terapiresistent depresjon. Tidsskrift for Den norske legeforening, 145(3), Artikkel e2025–03.   

2. Andreassen, O. A. (2021). Ketamin ved depresjon – evidens og forslag til praksis. Tidsskrift for Den norske legeforening, 141(10), Artikkel b1467.   

3. Nasjonalt Beslutningsforum (2025). Norge innfører ketaminbehandling av depresjon – NTB-artikkel i VG 25.08.2025. Beslutningsforum/Dagens Medisin/VG.   

4. NIMH – National Institute of Mental Health (2023). Cracking the Ketamine Code. NIMH Science Update, 27. oktober 2023.   

5. NIDA – National Institute on Drug Abuse (2024). Ketamine (Research Report). NIDA Publications, April 9, 2024.   

6. Hurst, K. T., Vogeley, A., Greenstein, D. K., et al. (2024). Long-term follow-up of participants in ketamine clinical trials for mood disorders. J Affect Disord, 357, 134–137.   

7. Moda-Sava, R. N., et al. (Liston, C. senior author) (2019). Sustained rescue of prefrontal circuit dysfunction by antidepressant-induced spine formation. Science, 364(6436), eaat8078.   

8. Morgan, C. J. & Curran, H. V. (2012). Ketamine use, cognition and psychological wellbeing: a comparison of frequent, infrequent and ex-users with polydrug and non-using controls. Addiction, 107(1), 89–99. DOI:10.1111/j.1360-0443.2011.03576.x

9. Castellani, D., Pirola, G. M., Gubbiotti, M., et al. (2020). What urologists need to know about ketamine-induced uropathy: A systematic review. Neurourol Urodyn, 39(4), 1049–1062. DOI:10.1002/nau.24341

10. McIntyre, R. S., et al. (2021). Synthesizing the evidence for ketamine and esketamine in treatment-resistant depression: An international expert opinion. Am J Psychiatry, 178(5), 383–399. DOI:10.1176/appi.ajp.2020.20081251 (Expertkonsensus om effekt og sikkerhet)